La Luna – una poema / Månen – et dikt

La luna

A Federico García Lorca

Ya nadie mira a la luna,
la luna ya no es de nadie;
ya no la cubren de besos,
ya no la bañan con sangre.

Ni ya le escriben poemas,
ni ya le clavan puñales;
ya no hay tragedias de amores,
ya no hay amor, no hay amantes.

Ya pasa sola la luna,
ya pasa sola, sin nadie;
ya no amontona secretos
ni alumbra sueños, como antes.

¿Adónde fuisteis, poetas,
adónde fuisteis, amantes,
que la dejasteis sin versos,
que sin amor la dejasteis?

Ya no es de nadie, ni es luna,
la luna que ahora nos sale;
porque es un círculo sólo,
y sólo un círculo errante.

Sólo un castillo arrumbado,
sólo un recuerdo distante;
sólo una historia en un libro,
sólo una estatua en un parque.

La luna no será luna
sin corazones que amen;
sin pensamientos que vuelen
y sin poetas que canten.

Y es esa luna, lunero,
la misma luna, no obstante,
que tú metiste en los versos
porque era tuya una parte.

Pero los hombres son otros
y otras las cosas que valen;
y otros los ojos que miran
y otras las formas de amarse.

La luna no será luna,
porque la luna es mirarse:
asesinar con los ojos
hasta el dolor de la sangre.

Del libro El cielo se hizo de amor (1986)

Mariano Estrada

Månen

Til Federico García Lorca

Ingen ser på månen lenger,
månen tilhører ikke lenger noen;
den dekker ikke henne lenger med kyss,
den bader ikke henne lenger med blod.

Ingen skriver lenger dikt til den,
ikke heller dolker de den,
det finnes ingen kjærlighetstragedier lenger,
kjærligheten finnes ikke,
heller ikke elskerne.

Nå svever månen alene,
svever alene, uten noen;
den lagrer ikke lenger hemmeligheter,
heller ikke lyser den opp i drømmene slik den gjorde før.

Hvor gikk dere poeter,
hvor gikk dere, elskere,
som forlater den uten vers,
og lar den være uten kjærlighet?

Den er ikke lenger, er heller ikke måne,
månen som nå stiger opp;
den er bare en sirkel,
og bare en vandrende sådan.

Den er bare et slott i ruiner,
bare et fjernt minne,
bare en historie i en bok,
bare en statue i en park.

Månen blir ikke måne,
uten hjerter som elsker,
uten tanker som flyr,
og uten poeter som priser.

Og det er den månen, måneskinnet, den sammen månen
som du skrev om i versene,
fordi den var en del av deg selv.

Men mennesket er annerledes,
og det er annet som er viktig;
og andre øyne som betrakter
og andre måter å elske.

Månen blir ikke måne,
siden månen er å virkelig se den andre,
drepe med blikket,
til blodet brenner.

Fra boken El cielo se hizo de amor (1986) av Mariano Estrada
Oversettelse Morten Jacobsen (NB. Lag gjerne en bedre oversettelse. Vi publiserer den med glede.)

Interessert i Villajoyosa? Vi er her for deg.

Få ukas artikler rett til din innboks.

Vi sender ikke spam. Stopp nyhetsbrevet når du vil. Powered by ConvertKit